Kanotur 2009- med flere bilder i galleriet

Halden Karateklubb

 Kanotur 2009

Lørdag 22. august kl.10.00, var det klart for årets kanotur. Møtestedet var Os skole, hvor det var opptelling. Da de som skulle med var talt opp, kjørte vi samlet mot yttergrensen av EU. Denne gangen skulle Halden Karateklubb gjøre seg kjent med Boksjøen, Haldens perle.

For å komme dit med kanoene måtte vi kjøre inn i Sverige ved Kornsjø. Vel inne i Sverige, var det å svinge av første avkjørsel mot venstre - og så kjøre tilbake mot norskegrensen. Framme på parkeringsplassen, ble alle deltakerne delt inn i lag. Hvert lag fikk sin kano. Det ble en herlig blanding av erfarne padlere og litt mindre kanovante utøvere, men iveren etter å komme seg av gårde og ut på tur var den samme. Ansvarlige reiseledere på turen, var Rune og Jo.

Fra droppunktet til bekken ved utløpet av sjøen hvor vi skulle sette ut kanoene, var det ca. en kilometer å gå. Da vi bare hadde med tre kanotraller, ble dette en etappe som lagene måtte tilbakelegge hurtigst mulig slik at vi fikk mest mulig tid på sjøen. Plagsomme mammaer og pappaer ble vinket av sted hjem igjen, og tre lag satte av sted i hurtig tempo med opplessede kanoer – anført av ”overlagfører” Rune. Ingen ville være sinker, så vel framme ved utsettingsstedet ble trallene løsnet og tre løpere sendt tilbake til de ventende lag. Det tok ikke lang tid før resten av teamet var på plass anført av Jo. Det var litt imponerende med tanke på alt ekstra utstyret de hadde med.

En etter en ble kanoene satt på vannet. Vi satte ut kanoene i Sverige, padlet ett tak og vips - så var vi i Norge. Med ivrig prat, hurtig opplæring av de mindre kanovante og mye hyl og latter satte alle i vei oppover strømmen mot utløpet av Boksjøen. Litt etter litt stilnet støyen og høye rop gikk over i lavt snakk og korreksjon til ivrige, men uvante padlere i kanoene. Padleårene ble drevet ned i vannet og kanoene skjøt fart.

Elva var knappe to meter fra kant til kant enkelte steder, andre steder viet den seg ut og ble bred - men grunn. Langs grunnene og uti elva vokste det siv og gress, og mange plasser lå det døde trestammer uti. Noen nakne stammer lå på bunnen, andre strakk en gren eller en del av en brukket gren opp av vannet - som om de ville forsøke å stoppe oss. ”Passer du ikke deg så tar jeg deg”, er det som de sa. Den høye vegetasjonen enkelte steder langs elva og dens buktende vei i landskapet, skapte et trolsk inntrykk – som i Kittelsens ånd.

Utløpet til Boksjøen er trangt. Det så bredt ut, men store rullesteiner anlagt av siste istid lå tett i tett ved utløpet og gjorde sitt til at mange lag fikk seg en overraskelse og det tok sin tid før alle fant veien ut i sjøen.

Vel ute i åpen sjø, merket vi for alvor den kraftige vinden. Jo, beordret alle til å padle langs land, slik at vi kom litt i le av de ytre øyene langs grenselinja mellom landene. Det var lurt, for vinden ga alle lag en stor utfordring. Er ikke de som padler samkjørte, fører vinden fort kanoen av sted dit du ikke vil. Noe som gir mange ekstra utfordringer. Kanoene som i ly for vinden, sirlig gled oppover elva i en kolonne, ble i perioder spredd utover sjøen som rosiner i en bolle. Før de igjen - med kraftanstrengelser fra padlerne - ble samlet etter lederen.

Som om ikke vinden skulle gi oss nok utfordringer så skulle også folks utfartstrang denne helgen gi oss mer armtrening. Jo, hadde rekognosert leirplassen på forhånd. Den lå i passe avstand fra utløpet, slik at de minste ikke skulle bli for slitne av padlingen. Det viste seg imidlertid at dette stedet allerede var tatt i bruk av andre. Det var bare en ting å gjøre, sette seg i kanoen og finne en annen leirplass som Jo visste om.

Det skulle vise seg å ikke bli så lett, for det var usedvanlig mange som hadde kommet oss i forkjøpet. Padleturen vår ble til slutt dobbelt så lang som beregnet, før vi endelig fant oss et egnet sted for overnatting. Vi voksne hadde begynt å bekymre oss for turdeltagernes ve og vel, men det var det ingen grunn til. Alle var ved godt mot og ivrige etter å hjelpe til med å få opp teltene. Ett for jentene og ett for guttene. Etter at all bagasjen var båret opp og fordelt i teltene, var det bare å sette i gang med å finne brensel til bålet vi skulle ha når det mørknet. Alle hjalp til, og i løpet av kort tid hadde vi sanket nok ved til å brenne bål halve natten. Renslighet er viktig på tur, og særlig når man er mange i følge. Det ble derfor bygget en skikkelig latrine, som alle kunne bruke.

Etter at vi hadde brukt en del tid på å skape en hyggelig og praktisk leir, var det på tide med mat. Vi hadde griller med oss, som ble fyrt opp. Deretter begynte deltakerne å grille den medbrakte maten sin. Det var et herlig vær denne kvelden, og alle så ut til å kose seg. Noen klarte ikke å sitte rolig når de hadde spist, så de dro for å skyte med luftgevær. Da alle var gode og mette, var det på tide å lage et lite leirbål som folk kunne kose seg ved.

Når man er på skikkelig ”villmarkstur”, er det juks å bruke tennvæske og fyrstikker. Vi fant en egnet bålplass i ei steinur nede ved vannet – pga brannsikkerheten. Her holdt Rune en vellykket leksjon i hvordan man skal fyr opp et bål – uten fyrstikker og tennvæske. Ved hjelp av stål og flint, klarte Rune og fange gnisten og få fyr på bålet. Det var mange som satt stumme av beundring og så på dette.

Utover kvelden var det kos rundt bålet. De mange kiloene med smågodt som foreldrene hadde sendt med barna skulle fortæres, og historier ble fortalt. Deltakerne forlangte spøkelseshistorier etter mørkets frembrudd, og det fikk de. De redselshylene som ble slynget ut over Boksjøens bredder den kvelden når noen ble skremt, førte nok til at det var mange som hevdet at de hadde hørt ulvehyl fra Boksjøen den kvelden. Omsider ruslet deltakerne inn i teltene og sovnet tungt.

Neste morgen var det frokost, rydding av leir og pakking av kanoer. Før noen fikk begynne å padle, måtte de gå manngard for å plukke søppel. Vi tør påstå at det var mye ryddigere og finere på stedet ETTER at vi dro, enn det var før vi kom.

Turen tilbake, ble minst like krevende som da vi padlet utover. Vinden bare økte på, og det ble en tøff tur. Men deltakerne viste seg som skikkelige kampsportsutøvere, og kjempet seg hjemover mot naturkreftene.

Ved parkeringsplassen, ventet de foresatte på sine håpefulle. Det ble et gladelig gjensyn mellom dem og ”villmarkens døtre og sønner”. Turen ble høytidelig avsluttet med at alle fikk is på gatekjøkkenet som ligger på svensk side ved Kornsjø.

Vi takker alle sammen for en fin tur.

Rune og Jo 

Ps! Se flere bilder i galleriet.